En fjær

Hvordan en fjær ble til fem høns
Av H. C. Andersen
"Å det er en skrekkelig historie!" var det en høne som sa, og det til og med borte på den kanten av byen hvor historien ikke engang var hendt.

"Det er en skrekkelig historie i hønsehuset! Jeg tør ikke sove alene i natt! Det er godt at vi er mange sammen oppe på vaglen!" Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene og hanen lot kammen falle. Det er helt sant!

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av byen i et hønsehus. Solen gikk ned og hønsene fløy opp. En av dem hadde kvite fjær og lave ben, la sine reglementerte egg og var en respektabel høne på alle måter. Da hun kom opp på pinnen sin, pillet hun seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne.

"Der gikk den," sa hun. "Jo mer jeg piller meg, jo vakrere blir jeg sikkert". Det var noe hun sa for spøk, for det var hun som var den muntre blant disse hønene, enda hun, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet hun.

Mørkt var det rundt omkring dem, høne satt tett ved høne, men den som satt nørmest henne, sov ikke. Hun både hørte og ikke hørte, slik som en bør gjøre det i verden hvis en vil leve i ro og fred. Men til nabohønen på den andre siden måtte hun allikevel hviske: "Hørte du hva som ble sagt, her ved siden av? Jeg vil ikke nevne noe navn, men her en høne som vil plukke seg for å ta seg ut. Hvis jeg var hane, så ville jeg forakte henne!"

Og rett overfor hønsene satt uglen med uglemann og uglebarn. De hadde skarpe ører i den familien, så de hørte hvert ord av det hønen ved siden av sa, og de rullet med øynene og og uglemor viftet med vingene: "Hør bare ikke etter!

Men dere hørte vel hva som ble sagt? Jeg hørte det med mine egne ører, og en skal høre mye før de faller av! Det er en av hønene som I den grad har glemt hva som sømmer seg for en høne at hun sitter der og piller alle fjærene av seg mens hanen sitter der og ser på!"

"Prenez garde aux enfants!" sa uglefar. "Dette er ingenting for barna å høre på!"

"Jeg vil nå likevel fortelle det til nabouglen. Det er en meget aktverdig ugle å vøre sammen med!" Og så fløy uglemor.

"Hu-hu! Uhuh!" tutet de begge to, så det hørtes helt ned til duene i dueslaget på den andre siden av gataen. "Har dere hørt det! Har dere hørt det! Uhuh! Det er en høne som plukker av seg alle fjærene for hanens skyld! Hun fryser i hjel, hvis hun ikke har gjort det alt! uhuh!"

"Hvor? Hvor?" Kurret duene.

"I gården på den andre siden! Jeg har så godt som sett det selv. Det er nesten uanstendig å fortelle det, men det er helt sant!"

"Tror, tror hvert evige ord!" sa duene og kurret ned til sin egen hønsegård: "Det er en høne, ja noen sier det er to, som har plukket alle fjærene av seg for ikke å se ut som alle andre, så hanen skal legge merke til dem. Det er et farlig spill, det er lett å forkjøle seg og dø av feber, og nå er de døde begge to!"

"Våkn opp! Våkn opp!" gol hanen og fløy oppp på plankegjerdet. Søvnen satt i øynene på ham ennå, men han gol likevel: "Det er tre høner som er døde av ulykkelig kjærlighet til en hane. De har plukket av seg alle fjærene. Det er en fæl historie. Jeg vil ikke beholde den for meg selv, la den gå videre!"

"La gå videre!" pep flaggermusene, og hønene klukket og hanene gol: "La gå videre! La gå videre!" Og så fór historien fra hønsehus til hønsehus, og til slutt kom den tilbake til det hønsehuset som den først var gått ut fra.

"Det er fem høns," het det nå, "som alle sammen har ribbet fjærene av seg for å vise hvem av dem som var blitt magrest på grunn av kjærlighetssorg til hanen. Og så hakket de hverandre til blods og falt døde ned, til skam og skjendsel for familien og til stort tap for eieren."

Og hønen som hadde mistet den løse lille fjæren, kjente naturligvis ikke sin egen historie igjen, og ettersom hun var en respektabel høne, så sa hun: "Huff, jeg forakter de hønsene! Men det er flere av den sorten! Slikt noe skal en ikke tie stille med, og jeg skal gjøre mitt til at denne historien kommer i avisen, og så går den hele landet over. Det har de fem hønene fortjent, og familien deres med!"

Og så ble det trykt og kom i avisen, og det er helt sant: En liten fjær kan godt bli til fem høns!